Marit - sånn passe sprø

i går. Jeg har skrevet et innlegg tidligere om en fornemmelse eller en følelse fra barndommen jeg får, før et trist budskap. Dette skjer ikke alltid, og de fleste ganger glemmer jeg hva denne følelsen betyr. Det er når det triste budskapet kommer at jeg husker. Du kan lese mer om denne fornemmelsen fra barndommen HER, så slipper jeg å forklare hva dette går ut på.

I hvertfall kom denne følelsen igjen igår. Vi var i begravelse, og midt under kaffen snur jeg meg og ser rett på en ung mann. Denne mannen var helt ukjent for meg, men jeg fikk et skikkelig "flashback" til en eller annen barndomsfølelse. Dette går altså ikke ut på å føle at man har opplevd en lignende situasjon før, men noe annet som er bortimot umulig å forklare. Der og da tenkte jeg ikke over det. Jeg tenker faktisk aldri over det....før etterpå, og godt er egentlig det.

I dag fikk vi et dødsbudskap. Riktignok ikke en slektning, men en ung jente som så altfor tidlig har gått bort. Hvorfor er livet så urettferdig iblandt? Er det noen mening i at så mange unge skal gå bort når de har et helt liv foran seg?